Disposisjon og bakgrunn

Gjessings bok er disponert i seks korte deler. Etter en innledning der forfatteren går gjennom materiale, begrunnelse for empirisk utvalg og måleteknikk, følger kapitler om menn, kvinner, barn, pigment og til slutt et sammendrag. Sammendraget konkluderes med generelle betraktninger om Kautokeino-samenes karakter og framtoning. Boken kjennetegnes av Gjessings karakteristiske grundighet. Statistikker og tabeller finnes i et bilag, men illustrerende kurver og tabeller finnes også i teksten ellers. Enkelte av kurvene og tabellene sammenligner Gjessings resultater med resultater fra andre målinger.

Gjessing starter med å konstatere at det er naturlig at reinnomadene i Nord-Europa vekker en forskningsmessig interesse, gitt deres sterke avvik fra befolkningen omkring. Avviket gjelder både kroppsbygning og levemåte.*Gjessing R. Die Kautokeinolappen. Eine antropologische Studie. Oslo: Instituttet for Sammenlignende Kulturforskning, 1934. Interessens historie kunne skrives langt tilbake. Allerede i 1675 hadde Uppsala-professoren Johan Schefferi [Johannes Schefferus] (1621–1679) sitert en rekke tidligere forfattere i sin reisebeskrivelse fra Lappland. Blant disse var både den svenske førreformatoriske erkebiskopen Olaus Magnus (1490–1557) og den italienske legen Paulus Jovius [Paolo Giovio] (1483–1552). Den første vitenskapelige systematiske undersøkelsen av reinnomadene var blitt gjort i 1755 av naturforskeren Carl von Linné (1707–1778), og Linné regnet samene som en del av den «asiatiske» rase (homo sapiens asiaticus) med følgende karakteristiske trekk: de var gule, melankolske, hadde svart hår og brune øyne. På 1800-tallet hadde andre forskere kommet med nye metodologiske og systematiske klassifiseringer av den samiske befolkningen: Andres Retzius (1796–1860), Henri Guerault (f. 1829), Gustaf von Düben (1822–1892), Rudolf Virchow (1821–1902) og Carl Hagenbeck (1844–1913).

Til tross for dette rikholdige materialet, var den reelle kunnskapen om lappenes antropologi relativt beskjeden, påpekte Gjessing. Resultatene var også preget av manglende overensstemmelse. Ved århundreskiftet hadde antropologiske undersøkelser fått et nytt oppsving, og målet nå var en nøyaktig kartlegging av hele befolkningen. I Norge var dette arbeidet innledet av legene Carl Oscar Eugen Arbo (1837–1906) og Carl Fredrik Larsen (1830–1909), og senere var det videreført av Hans Daae (1865–1926) og Halfdan Bryn (1864–1933), også disse medisinere. Gjennom Bryns arbeider om Troms fylkes antropologi og Alette Schreiners studier av befolkningen i Nord-Norge ble også den samiske befolkningens antropologi dekket fordi en betydelig andel av befolkningen i disse områdene var samer. Gjessing understreket derfor at Bryns og Alette Schreiners arbeider måtte ses i forbindelse med det arbeidet han selv la fram i boken.

Gjessings eget arbeid er bygget på materiale fra ett enkelt kirkesogn, Kautokeino. Med unntak av noen få norske familier (som prest, kirketjener og lærer) skriver han at befolkningen i etnografisk forstand er samer. Siden 1750 hadde et «rasetilskudd» [Rassenzuschuß] av kvener fra Nord-Finland gjort seg gjeldende i befolkningen, og befolkningen i Kautokeino kunne derfor omtales som en «lappisch-kvänische Bastardbevölkerung».*Gjessing, 1934, 12. Likevel, sier Gjessing, «Immerhin ist sie in Norwegen die am meisten lappische und wohl auch eine der reinsten lappischen in Europa überhaupt».*Ibid. Dermed ble en viktig del av Gjessings oppgave å studere konsekvensene av krysningen mellom samer og kvener som hadde funnet sted i Kautokeinos samiske befolkning.

I innledningen redegjør Gjessing også for hvordan han har målt befolkningen i Kautokeino:

1. Bei der Proportionsberechnung mit Ober- bezw. Unterarm ist das direkte Maß zu Grunde gelegt worden, wegen der oft recht großen (physiologischen) Flexion im Ellenbogengelenk selbst bei maximaler Extension.

2. Die Länge des Unterarms ist gemessen von der Gelenkspalte des capit. radii bis zur Mitte der Verbindungslinie zwischen proc. styl. radii und ulnae (…).

3. Bei der Höhenbestimmung der Kniegelenks wurde die Gelenkspalte an der Außenseite des Kniegelenks gewählt, und nicht an der Innenseite, da sich dies als zweckmäßiger erwies (Fellhosen). (…).

4. Zur Vermeidung einer willkürlich gewählten Konstante (gewöhnlich 4 cm) als Abzug von der Höhe der spina iliaca ant. sup. bei der Längenbestimmung der ganzen unteren Extremität (…), habe ich eine Größe z eingeführt (…).*Ibid., 16-17.

Målingene hadde vært et samarbeid mellom to personer. Gjessing skrev at han selv har gjort selve målingene, og at en annen egnet person har skrevet ned resultatene, både i et skjema og som notiser. Dette gjør at det sannsynligvis finnes en feilmargin i resultatene fra målingen.

Måling av menn

Gjessing innleder presentasjonen av resultatene for måling av menn med å presentere middelverdi, standardavvik og variasjonskoeffisient for dem han har målt. Gjennom undersøkelsene har Gjessing funnet at den gjennomsnittlige høyden på de målte menn i Kautokeino er 159,07 cm. Kautokeinos befolkning er dermed ikke bare det minste folkeslaget i Norge, men også det minste i Europa og, bortsett fra pygmeene, også det minste i den østlige hemisfære.*Gjessing angir gjennomsnittlig høyde på beboere i det øvrige Norge og i landets øvrige regioner. Han angir også høyde på østslavere og woguler (europeiske folkegrupper) og på samojeder (asiatisk folkegruppe). 21 år gamle menn i Sør-Norge er målt til 172,48 cm, snaut over gjennomsnittet for Norge, som er 172,37 cm. Gjennomsnittet av målte menn i Finnmark er 168,11 cm. Østslaverne måler 159,5, mens wogulene måler 159,1 cm. I Asia måler samojedene 155 cm. Ibid., 21. Han kan videre opplyse om at materialet fra Kautokeino er så lite at det var vanskelig å dele det opp i mindre årsklasser, men han angir likevel en grovere inndeling, basert på aldersgruppene 18–30 år, 18–40 år og 41–50 år.*Dette er Gjessings egen inndeling av grupper. Gjessing viser også til hvordan man kan få et inntrykk av det han mener er en rasebetinget forskjell mellom den norske befolkningen og Kautokeinos befolkning. Dersom man sammenligner frekvenskurver for høyde, kommer man til at medianhøyden for Kautokeinos befolkning tilsvarer det laveste norske variasjonsområdet. Kurven for Finnmark, hvor befolkningen består av en blanding av samer og nordmenn, viser en befolkning som er mindre enn gjennomsnittet for Norge, men større enn de resultater som har kommet fram gjennom målingene av befolkningen i Kautokeino. Finnmarkskurven representerer dermed et interessant mellomledd mellom den norske befolkningen og de som bor i Kautokeino, påpeker han.

Gjessing viser deretter til størrelsen på torso og relasjonen mellom torso og over- og underekstremiteter. Sammenlignet med nordmenn har samene større torso, noe som for øvrig er et generelt kjennetegn for alle folkeslag som er små av vekst. Dette viser seg også når det gjelder barna. Samtidig er overekstremitetene hos samene gjennomsnittlig relativt større enn hos den norske befolkningen. For underekstremitetene, derimot, forholder deg seg motsatt. Særlig er tibia vesentlig kortere i den samiske befolkningen (21,38 cm mot 24,48 cm hos nordmenn). Leggens korte lengde er for øvrig et kjennetegn for samenes kroppsbygning: Samenes legg er også gjennomsnittlig kortere enn hva man kan finne hos japanere. Sammenfattende kan man anføre følgende om de mannlige Kautokeino-samenes proporsjoner:

Når det gjelder hodet, har Gjessing målt lengde, bredde, ørehøyde, pannebredde, kinnbeinets bredde, underkjevens vinkel og ansiktets høyde. På bakgrunn av undersøkelsene kan han konkludere med at Kautokeinos mannlige befolkning har en særpreget hodeskalle som blant annet er karakterisert gjennom en smal panne, brede kinnbein og et lavt ansikt. Også her gir tallene fra målingene av den generelle populasjonen i Finnmark resultater som ligger mellom den norske og den samiske befolkningen. Dette gjelder i første rekke for middelverdien av hode- og ansiktshøyde, men også for en rekke andre kjennetegn.

Måling av kvinner

I gjennomgangen av måleresultatene av kvinner starter Gjessing med å fastslå at det bare har vært 18 individer som har latt seg måle uten klær, og av disse er kun fire over 40 år (40–44).*Ibid., 40. De andre, til sammen 55 individer, hadde blitt målt med klær på (sko og skjørt). Medianhøyden på dem som var målt uten klær, viste seg å være større enn for dem som var målt med klær. Gjessing mente at dette kunne ha flere årsaker: både tilfeldigheter og at de som har blitt målt, ikke har holdt ryggen rak. Snittet av målingene viste at kvinnene var 10 cm kortere enn mennene. Kvinnene hadde også smalere skuldre enn mennene, mens bekkenet var bredere. Relativt sett var også låret noe lengre, mens legg, føtter samt over- og underarm var kortere. I denne sammenheng peker Gjessing også på et interessant sammenfall mellom sin egen undersøkelse og Alette Schreiners studie av Tysfjord-lappene.*Det vises til Alette Schreiners Anthropologische Lokaluntersuchungen in Norge, Hellemo (Tysfjordlappen), 1932. Til tross for at de bodde langt fra hverandre og knapt kunne forstå hverandres dialekter, kunne resultatene av undersøkelsene sammenlignes. Dette så Gjessing som et tegn på at både Kautokeino-lappene og Tysfjord-lappene var sammensatt av ulike folkeraser:

Gjessing presenterer deretter skjematisk resultatene av målingene som han har gjort, etter samme parametere som har vært utført på befolkningens menn. Når det gjelder hodet, kan han konkludere med at kvinnenes hodeskalle er mindre utpreget rund enn hva man kan finne hos menn. Dette er i vesentlig grad relatert til en relativt mindre skallebredde. De har også relativt sett bredere panne, smalere kinnbein og underkjeve, og generelt et lavere ansikt enn mennene.

Måling av barn i skolepliktig alder

Skolebarna som har deltatt i undersøkelsen, hadde bodd i internatet til folkeskolen i Kautokeino. Dette hadde bydd på utfordringer fordi enkelte av barna som bodde i internat, i perioder også hadde bodd hos slektninger i nærheten. Sykdom hadde også hindret flere barn i å møte til målinger. Både guttene og de mindreårige jentene hadde latt seg måle uten klær, mens større jenter hadde gjennomført målingene kledd i ullbukser. Målingene av barna hadde vært en ren glede, kunne Gjessing fortelle. Barna var glade, medgjørlige og kjærlige, og sjokoladen som de hadde fått som takk for at de stilte opp, hadde vakt stor glede. Det hadde imidlertid vært krevende å få informasjon om fødselsdato og fødselsår for barna, men han hadde hatt god hjelp av lærere og presten i Kautokeino. Gjessing skiller mellom barn av bofaste samer og barn av flyttsamer (merket henholdsvis B og F i tabellene), og han kan opplyse om at barna har hatt ulik skolegang. Barna hadde gått på skolen 13 uker per år, og mens de fastboende barna hadde hatt skolegang mellom september og jul, hadde flyttsamenes barn gått på skole mellom januar og slutten av april. Gjessing innrømmer imidlertid at materialet han har hatt til rådighet, har vært utilstrekkelig for å kunne oppnå et godt resultat, både når det gjelder gutter og jenter. Han har foretatt målinger av 74 gutter (150 målinger totalt) og 67 jenter (102 målinger totalt).

Når det gjelder guttene, peker Gjessing på at høyden avviker vesentlig fra de resultater som Carl Schiøtz (1877–1938) hadde funnet fram til i sin omfattende undersøkelse av norske skolebarn i 1917.*Gjessing refererer her til Carl Schiøtz’ store studie En undersøkelse av 10000 skolebarn, som la grunnlag for hans doktorgradsarbeid som han forsvarte året etter. En kortfattet framstilling av Schiøtz’ betydning finnes hos Øivind Larsen, Hos skolelegen, Tidsskrift for Den norske lægeforening 2001; 121: 887–888. Dette refererer han til som et resultat av forskjeller mellom rasene hva gjelder forutsetninger for vekst: «Die Variationsbreite erweist sich überhaupt als sehr groß, – so groß, daß man sie wohl als durch die Anwesenheit verschiedener Rassenelemente mit verschiedener «Wachstumsenergie» bedingt deuten muß».*Gjessing, 1934, 51. Sammenfattende viser målingene at guttene i Kautokeino i alderen 8–14 år i gjennomsnitt er 13–15 cm lavere enn de norske guttene, basert på Schiøtz’ målinger. Forskjellene i vekst øker dess eldre elevene blir. Gjessing innrømmer imidlertid at forskjellene også kan skyldes at empirien han har hatt til rådighet, har vært begrenset. Når det gjelder jentene, tyder den begrensede datamengden på at jentene er noe høyere enn guttene fram til de når begynnelsen av tenårene. Fra 14 års alder er guttene høyere enn jentene.

Relasjonen mellom kvener og samer

Etter å ha gjennomgått Kautokeino-lappenes hårfarge og øyenpigmentering, setter Gjessing opp en skjematisk sammenligning mellom den samiske og den kvenske rasen, gitt blandingen mellom samer og kvener som befolkningen i Kautokeino bestod av.

Som det går fram av skjemaet over (s. 91 i boka), har den samiske rasen en rekke minusavvik i knokkelbygning, hår, hud og fertilitet. Gjessing mener at dette kan tilskrives to kjertler: hypofyseforlappen og skjoldbruskkjertelen. De negative avvikene, hevder han videre, peker i retning av en «leicht kretinischen Habitus».*Ibid., 91. Videre peker han på at samenes lave fruktbarhet kan tyde på svekkede ovarier hos kvinnene og interstitialceller hos menn. Dette kan igjen tyde på polyglandulær utilstrekkelighet i inkretinsystemet. Gjessing spør seg videre om de negative avvikene hos samene kan tilskrives miljø og levekår; et ensidig kosthold gjennom generasjoner, bestående av kjøtt, salt fisk og i det siste århundret også kaffe, har trolig bidratt til skjelettoppbygning og veldig sparsomt fettlag. Også ytre omstendigheter, slik som drikkevann, jordsmonn og klimatiske forhold, kunne ha påvirket den samiske befolkningens konstitusjon og habitus, påpeker han.*Ibid., 92.

Gjessing kunne konkludere undersøkelsene med at det hadde vært en betydelig tilvekst av den kvenske rasen i Kautokeinos befolkning i løpet av de siste 150 år, og at det var mulig å identifisere opprinnelige raseelementer hos det utvalget av individer han hadde undersøkt. Det kvenske elementet hadde blitt innført gjennom at unge kvenske jenter og gutter hadde bidratt inn i arbeidet med reinen. Mønsteret hadde vært entydig: Jentene hadde giftet seg med samiske gutter og fortsatt livet som reinnomader. På sin side hadde guttene giftet seg med samiske jenter og blitt bofaste. Blant de bofaste fantes det derfor overveiende kvenske etternavn. Innblandingen av kvenske gener kunne man blant annet se på hvor mange barn de enkelte familiene hadde, gitt forskjellene i fertilitet mellom kvener og samer. Familien Hætta, for eksempel, som hadde kommet fra Enontekis til Kautokeino 150 år tidligere, hadde opprinnelig hatt to husholdninger. I Gjessings samtid var de områdets mektigste familie med 180 individer, og slekten var stadig i vekst. For slekter med dominans av samisk blod var forholdet motsatt: Disse hadde opprinnelig talt mange individer, men var nå redusert til få. Gjessing kunne derfor konkludere på følgende måte: «Die KK-Bevölkerung ist jetzt völlig kwänifiziert. (…) Die Größe der «ursprünglichen Blöcke» läßt sich nicht leicht berechnen. Der Zuzug geschah sukzessive, und zur Verschiebung des Rassenbildes bzw. der starken Kwänifizierung hat die geringe Fertilität der Lappen und große der Kwänen wohl den wichtigsten Beitrag geliefert».*Ibid., 93.

Gjessings funn når det gjelder Kautokeino-lappenes kroppslige framtoning, gjenspeiles i Lorenz Smiths beskrivelser av befolkningens «sjelelige særpreg».*Smith, Kautokeino og Kautokeino-lappene, 389 ff. Som Gjessing understreker også Smith at Kautokeinos befolkning er en blandet rase, som består av «lappiske» og «kvænskpregede» elementer. Lappene framstod som umiddelbart barnlige og ureflekterte. De levde i øyeblikket og hadde ikke langsiktige mål eller tanker for framtiden. De hadde også et følelsesliv som var labilt som barnets, men de var fredsomme og godmodige, og de hadde en sterk kjærlighet til alt som hadde med reindrift å gjøre. Lappene hadde imidlertid ikke anlegg for intellektuelt eller kunstnerisk arbeid, men de hadde en fabelaktig stedsans og orienteringsevne, og var selvhjulpne under alle forhold. Den kvenskpregede gruppen hadde imidlertid en helt annen karakter. Likt som den lappiske befolkningen kunne de karakteriseres som enkle, men de følte seg sterke, de var selvbevisste og var handlekraftige. Kvenenes primitive karakter kom først og fremst til syne i affektive reaksjoner «ved mere eller mindre utøilede affektytringer». I kamp kunne de vise en «brutalitet og hensynsløshet, lumskhet og hevngjerrighet som er den lappiske fraksjon fjern».*Ibid., 399. Og der samene var gladlynte, godmodige og pratsomme, var kvenene gjennomgående tunge, mørke og innesluttede. Han mente videre at den kvenskpregede innflyttede gruppen hadde hatt en svak intellektuell utrustning, og dette hadde bidratt til at det ikke hadde vært noen «uoverstigelig kløft» mellom innflyttere og den opprinnelige befolkningen.